Post Gratiam

Noen av greinene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist,er blitt podet inn
 blant greinene og har fått sevje fra roten sammen med dem. (Romerne 11,17)

---

Kanskje du kjenner deg igjen: Å sitte lamslått av ærefrykt, idet det går opp for deg at dine bønner er blitt hørt. I det dypeste mørket jeg noensinne hadde befunnet meg i, opplevde jeg at Herrens hånd var blitt strukket ned til meg, så jeg kunne gripe tak og la meg løfte opp. Dette skjedde ikke helt uten foranledning. Jeg er tross alt en voksen mann, og hadde levd et innholdsrikt liv før denne opplevelsen. 

Helt fra barnsben av var jeg oppmerksom på Guds tilstedeværelse i mitt liv. Jeg ble både døpt og konfirmert på samme måte som mine jevnaldrende. Bønn har alltid vært en naturlig del av hverdagen, med unntak av et opprørsk år eller to i tenårene. Jeg har dog hatt et ambivalent forhold til Kristus, og i enda større grad til kirken. Jeg lette alltid etter måter rasjonelt å forstå det hellige på, ved hjelp av intellektet. I periodene der jeg var mer mottakelig, brukte jeg begreper som “selvoppofrelse for kjærlighet”, og “menneskets guddommelige essens” for å beskrive Kristus som et slags symbol. I periodene der jeg var mer avvisende, beskrev jeg kristendommen som “absurd”, “undertrykkende” og “kriminell”. En anerkjennelse av det hellige lå i bunnen hele veien, men i årevis kom denne anerkjennelsen til uttrykk på beklagelige måter.

Jeg har forholdsvis omfattende erfaring fra okkulte ordensselskaper, flere hedenske religioner, meditasjon, divinasjon, evokasjon, invokasjon, sigiler og lignende. Noe av dette opplevdes som lyst og hyggelig, annet som mørkt og direkte farlig. Jeg har likevel ikke til hensikt å henge ut hverken grupper eller enkeltpersoner her. Det finnes mange nok eksempler på “angrende syndere” som forsøker å slå mynt på historier om deres tvilsomme historikk med okkulte organisasjoner og djeveldyrkelse og det ene med det andre. Fides Olavi er ikke et slikt prosjekt. Dette prosjektet handler snarere om å ta konsekvensene av Kristi nåde.

Etter mange års mentale øvelser, der jeg forsøkte å bruke mitt begrensede menneskesinn til å forstå Gud, og å rasjonalisere meg frem til en forståelse av Guds natur og hvordan jeg best skulle forholde meg til det hellige, opplevde jeg altså det uforventede. Jeg hadde klatret opp på mang en metaforisk fjelltopp og strukket opp hendene i håp om at mine prestasjoner skulle trekke mine himmelske belønninger ned til meg – uten hell. Da livet syntes på sitt vanskeligste, og desperasjonen var størst, var det noe i meg som ledet meg til å legge alle selvhøytidelige tanker og resonnementer til side, og å vende meg i fullstendig ydmykhet mot Kristus i bønn om hjelp. Og allerede i den bønnen kunne jeg kjenne at noe skjedde. Jeg visste det ikke på dette tidspunktet, men livet mitt tok en helomvending i det øyeblikket. Det var det første av flere påfallende og skjellsettende hendelser, og disse er hvorfor Fides Olavi eksisterer. Den direkte personlige opplevelsen av nåde er ufornektelig, og nå er det bare å ta konsekvensene av den.

Pax Christi tecum,

    R